Galleri Kirgisistan

 

Advertisements

Postkort fra Kirgisistan

På kirgisisk side av grensa mot Kasakhstan håndhilser en blid grensevakt. Jeg må vente på to koner med skjørt og fargerike tørkler før det blir min tur. En enkel grensekrysning midt i ødemarka. Det tørre ørkenlandskapet går over i beiteland med flokker av brune og svarte hester med føll som tygger drøv. Plutselig krysser det en flokk med noen titalls dyr over veien. Jeg stopper og beundrer synet av hestene som gallopperer oppover fjellsida.

Langs med veien er det massevis av fargerike bikuber. Jeg stopper for å ta bilde av noen, så kommer det noen ut fra ei lita bu og spør hvor jeg kommer fra på engelsk. Jeg svarer at jeg er fra Norge og går bort til honningkvinna. Det viser seg at ho er lærer, men jobber nå sammen med mannen og produserer honning. Hun heter Shirin, som betyr søt

Shirin honningselger

Det viser seg at Kirgisistan er verdens ledende honningprodusent. Jeg får en smakedråpe, det smaker fortreffelig. Jeg kan ikke si nei til å kjøpe en halv liter honning, selv om det jeg har svært begrensa plass. Tunge, mørke skyer nærmer seg, men her er det enda sol. Det vil begynne å regne sier Shirin. Det er bra for biene.

Framme i Karakol sjekket jeg inn på Riverside pensjonat, et stort hus i utkanten av byen, et vennlig, rent og hyggelig pensjonat. Karakol er en vennlig by, med hullete gater og mennesker som undrer hva jeg driver med. Det er et samlingspunkt for ryggsekkturister og sykkelturister som søker etter opplevelser i den kirgisiske fjellheimen. Jeg blir en ekstra dag for å hamstre før jeg legger ut på fjellveien mot Naryn. Jeg har et GPS-spor å gå etter. Joe Cruz sykla samme rute for et par år sida som ligger ute på bikepacking.com, og jeg bestemmer meg for å følge omtrent samme rute. Jeg starter oppover dalen som går mot Dzuku pass. Karakol ligger på 1600 moh og passet på ca 3800, så jeg blir nødt til å ta det med ro oppover. Det er en fantastisk vakker dal med en enkel grusvei som etterhvert går over i to hjulspor. Det ligger flere yurter langsmed veien med barn som vinker, og hester som går fritt omkring. Elva i bunnen av dalen er grønn og ligner en breelv, men bekkene fra fjellsida er klare og se drikkelig ut.

Det går tungt, lufta blir tydelig tynnere. Veien er smal, og med store steiner, og ligner mer en ridesti.  Jeg tenker veien er laga for å drive husdyra over passet. Og først kommer det en flokk med sauer og geiter , fulgt av gjetere på hesteryggen og gigantiske, muskuløse  gjeterhunder, som heldigvis er blide og ikke gjør det store nummer ut av en på sykkel. Med sine rop med ‘hoy!!’ og ‘prrrrrr!!!!’ driver de flokker på flere hundre dyr hurtig framover. Jeg går til sida av veien for å gi plass, og venter til de har passert. Noen av gjeterne stopper, håndhilser og spør: ‘Aat koda’ som jeg regner ut betyr hvor jeg kommer i fra, og jeg peker på meg selv og sier ‘Norvegia!’ Det kommer flere flokker og tilsammen har flere tusen dyr passert. Dalen blir trangere og goldere, og sikksakker seg oppover mot toppen. Sauene slår meg klart på kondis, og jeg er utslitt når jeg toppen, hvor jeg snart finner et sted å slå opp teltet før det begynner å regne.

Over passet er det høgfjellsplatå, og veien blir mer og mer borte i flate landskapet som er omgitt av høge, snøkledde topper på alle kanter. Og der ser jeg to telt med sykler omkring. Sørafrikanerne Steve og Di Thomas er på tur i noen veker. Det viser seg at det ikke er deres første tur. De har vært på tur over hele verden, og har det også som jobb å guide sykkelturister i Sør-Afrika. Utrolig hvem man treffer i villmarka.

Det er vått , og etterhvert blir landskapet bart, og gjørmete. Leira klistrer seg til dekka, nekter å gi slipp og blokkerer dekket. Jeg  triller sykkelen, finner en stein og prøver å fjerne leira. Forsøker å sykle videre i låg fart, så plutselig stopper det. Bakskifteren sitter fast i en av eikene

Bakskiftaren må skiftast!

og er bøyd. Jeg klarer å få truga den laus. Forsøker å rette det opp, det fungerer ikke. Jeg forsøker å gjøre det om til en singlespeed, men det er nytteløst. Jeg må bare innse at at jeg ikke når til Naryn. Med bøyd hode slår jeg opp teltet.

Neste dag peiler jeg meg inn på neste pass ned mot Barskoon og Issyk Kul-innsjøen. Regnet har

stoppa, og marka er heldigvis tørka noe opp. Det blir dytting de neste 10-15 kilometerne før jeg endelig kan gi meg i kast med passet! Med over 2000 meter høgdeforskjell er det noe se fram til! Veien jeg sykler/triller på er blindveien til Kumtor gullgruve. Gullgruva er eid av et kanadisk selskap og har en bekymringsfull miljøprofil. Veien er en brei grusvei, beregna for tunge lastebiler. Kontrasten mellom de gamle lastebilene og de storslagne fjella er grell. Men for et pass! Med isbreer som kaster seg nedover dalen, jeg slipper meg utfor, og lar det stå til. Veien snor seg nedover som en korketrekker. Utsikten er fantastisk!

Jeg triller ned igennom en frodig fjelldal til Issyk Kul, før jeg finner transport fram til Bishkek. Og her er det flere syklister. Den første jeg møter på gata er Jeff Kreys som er på starten av sin tur mot Europa via Pamirveien. Jeg avslutter min tur og han starter sin over en kald øl, beshbarmak og momo.

 

For mer inspirasjon, sjekk linkene under:

http://www.crazyguyonabike.com/jeffk (Jeff Kreys)

http://www.theradavist.com/2017/11/given-by-mountains/

http://www.bikepacking.com/routes/tian-shan-traverse-kyrgyzstan/

http://www.bikepacking.com/routes/bikepacking-south-africa-the-dragons-spine/

http://www.daytrippers.co.za/blog/ (Steve og Di Thomas)

Postkort fra Kasaksthan

I mange år har jeg drømt om å reise til Sentralasia, denne regionen som folk flest bare refererer til som stan-landa, og ikke egentlig vet mere om enn det. Spør noen om de kan sette Kirgisistan, Tajikistan eller Usbekistan på kartet, og sjansene for at du får et litt tomt blikk tilbake er stor. Men det har ikke alltid vært slik. For hundrevis av år sida var området sentralt i et handelsnettverk, og byer som Merv, Samarkand, Taraz og Osh var i sin tid blant verdens største byer, og er i dag blant de virkelig gamle. Regionen har hatt sin del av imperier som har kjempa om kontrollen, de siste var Russerne, og i dag er de blitt til en rekke uavhengige land, basert på grenser som ble satt litt tilfeldig som resultat av Stalins splitt- og herskfilosofi.

Jeg har sittet og sett på kart, og har lest om visumkrav. Nå var det på endelig på tide å oppleve denne regionen på eiga hand. Planen er å fly inn til Almaty i Kasakhstan, sykle østover langs grensefjella mot Kirgisistan, krysse grensa i øst over til Kirgisistan, og så sykle vestover sør for Issyk kul-innsjøen. Vel framme i Almaty finner jeg transport fram til Turgen, hvor jeg setter meg i sadelen og starter turen.

Det er en brennende varm dag, sola skinner fra skyfri himmel. Heldigvis er det rikelig med kjølig fjellvatn i elva. Lite visste jeg hvor mye situasjonen skulle endre seg om et par dager.. Enhver flekk nedtil elva var okkupert av familier fra Almaty på piknik. Langt oppe finner jeg en ledig plass nedtil elva, deilig å kjøle seg ned i det kalde vatnet, overgangen er stor noe man kommer rett fra Nord-Norge!

Neste dag kommer jeg hurtig over tregrensa, inn i et frodig beitelandskap. Veien, som til nå har vært en grov grusvei blir til to djupe hjulspor i terrenget. Det kommer et væromslag, som og varme blir til styrtregn og hagl. Først små, fine hagl. Så større, før det styrter ned ned hagl over centimeteren store. Jeg søker ly under et grantre i en halvtime før det er over. Like i nærheten ligger det en yurt, og når det slutter å hagle og jeg kommer fram fra under grantreet kommer det ei kone med fargete skaut ut fra yurten. Vi kommunisere med fingerspråk, og ho må ha syntes jeg såg forkommen ut, og rekker meg fire heimelaga oster fra

Tre oster til den reisende

under et plastdekken på en platting to meter over bakken.

Jeg fortsetter opp til toppen, før jeg tar nedover den lange slake dalen på den andre sida og slår leir igjen langs ei elv med klart fjellvatn. Neste morgen kommer ein flokk kyr og kikker nysgjerrig på hvem som er kommet inn i deres rike, de slår seg til ro med at jeg ikke er farlig og legger seg til å tygge drøv like ved teltet. Ei og anna modig kyr kommer helt inntil for å snuse.

Det frodige beitelandet med yurter på alle kanter endrer seg til et mer bratt og dramatisk område der dalen smaler inn. Jeg blir møtt av flokker på flere hundre dyr med kyr, hester, sau og geiter som blir drive av Kazakher på hesteryggen. Jeg går utfor vegen og venter til de har passert. Kasakhene hilser og spør: “Aat koda?” Som jeg etterhvert lærer betyr “hvor kommer du fra,” og jeg peker på meg selv og sier “Norvegia!”

Jeg kommer frem til en brønn, hvor vannet renner ut i en renne til buskapen, drikker grådig og fyller flaskene. Overbevist over at det må være mere vann lenger fremme, tar jeg bare med en liter. To kasakher som kommer kjørende i en Lada Niva stopper for å fylle vann, hilser “Salaam alaikum” og “At koda.” De byr på hestekjøtt og kommer trekkende med en flaske med kazakisk vodka. Jeg avslår vennlig, gestikulerer mot sykkelen og foreslår at det ikke er bra å sykle og samtidig drikke vodka. Jeg blir nedstemt, og tar imot kun en drink. Jeg henter koppen min og de fyller i rikelig, og gir tydelig uttrykk for at det skal drikkes i en slurk, ikke sippes. De mener jeg trenger på fyll til det andre beinet, og blir igjen nedstemt. Til slutt er flaska tom, kazakene hiver flaska langt vekk fra veien, forærer meg en pose med hestekjøtt og hopper inn i Ladaen igjen. Jeg fortsetter langsomt og lett sjanglende på veien, som er bratt og svingende ned mot Bartogai-innsjøen.

Landskapet er plutselig et helt anna. Det frodige beitelandskapet blir erstatta av et tørt ørkenlanskap. Innsjøen viser seg å være gjørmete, ingen klare bekker med fjellvatn. Jeg har en halv liter vann igjen, og jeg begynner å blir tørst. Det begynner å bli seint, jeg slår opp teltet, lager ikke mat, og går rett i seng. Neste morgen pakker jeg hurtig sammen, og begynner å sykle. Jeg har nesten ikke vann igjen, og det begynner å haste. Sola stiger på himmelen. Jeg ser en gård i det fjerne, den ligger litt vekk fra veien, men jeg tar sjansen. Heldigvis er det folk tilstede. Jeg ber pent på russisk og “voda?”

Jeg liker ikke å tigge på tur, men nå var jeg nødt, det er tidlig på morgenen, men sola varmer allerede. De har en liten oase med en grønnsakshage som var vatn fra en brønn midt i det tørre. Og de inviterer meg inn med det samme, jeg får kola, te, epler og omelett. De snakker ikke så mye engelsk, men med mine 10 ord på russisk og et og annet ord på engelsk, går det bare godt. De insisterer på at jeg tar meg en dusj. Jeg må ha sett forkommen ut..

Etter et par timer fortsetter jeg ut i den brennende sola. Det blir varmere og varmere, og jeg kommer fram til Kokpek. Når jeg skal fortsette innser jeg at det er for varmt, jeg klarer ikke å kjøle ned, jeg sykler tilbake og blir stående ved en drikkevannsfontene hvor reisende kommer for å fylle flaksene og kjøle seg ned. Jeg væter hele meg og etter under en halv time er jeg knusktørr igjen. Jeg innser at slaget er tapt. Jeg får haik til Kegen og tar inn på et hotell.

Neste dag er jeg igjen i sadelen. Temperaturen er heldigvis gått litt ned, det er skyer på himmelen, og jeg sykler rett sørover i retning Kirgisistan. Lett bryske grensevakter på den Kasakstanske grensa går igjennom bagasjen min. Jeg får utreisestempel, og triller over til den Kirgisiske sida, og blir møtt velkommen av en smilende grensevakt som håndhilser.

 

 

Nødhjelpsarbeid i koleraens tid

Det er en grå, kald dag rett før jul, temperaturen har endelig krøpet ned i det blå feltet, og litt snø i lufta varsler at det kan bli en hvit jul. Etter lang tid i utlandet, blir det jul i Vang i år, og på butikken treffer jeg Ingebjørg Wigdel, som spør om jeg kunne skrive et bidrag til menighetsbladet, det kan jeg selvsagt. Jeg er lege og har nettopp kommet hjem fra Haiti hvor jeg har deltatt i nødhjelpsarbeidet etter orkan Matthew som traff øya den 4. oktober, og danner en vanvittig kontrast til rolige Vang. På den tida jobba jeg som frivillig i flyktningleiren i Drama i Hellas, men da vi heldigvis hadde godt med helsepersonale, og nyhetene fortalte om en katastrofal situasjon på Haiti på høyde med jordskjelvet for seks år siden, var beslutningen ikke vanskelig å ta. I flyet på vei til Haiti var jeg fylt av blanda følelser, et søk på Internett fortalte om et land med stor kriminalitet, spesielt i hovedstaden Port-au-Prince. Det skal heldigvis være bedre nå enn på lenge, men tvilen nager i bakhodet. For å komme tvilen til livs, bestemte jeg meg for å bruke min velutprøvde teknikk, dykke djupt ned i ei god bok og hoppe i det med begge beina, uten livvest.

Haiti ligger i Karibia på øya Hispaniola som de deler med den Dominikanske republikk, og er forma som en hestesko som peker vestover. Store deler av den sørlige delen av hesteskoen er ramma av orkanen. Det er tydelig at hesteskoformen ikke bringer lykke. Hispaniola var opphavlig befolka av Tainofolket, et folkeslag som av selveste Cristóbal Colón (Christofer Columbus) ble beskrevet som “snille og forsiktige, uten å kjenne til ondskap, de stjeler ikke og begår ikke mord.” På tross av, eller kanskje på grunn av slike egenskaper, ble de stille og rolig skrevet ut av historien, eller rettere sagt slakta ned til siste kvinne og mann av den spanske kolonimakten. Øya har vært under både spansk og fransk kolonivelde, som også innførte forfedrene til den nåværende befolkning, nemlig slaver fra Afrika for å bemanne sukker- og kaffeplantasjene. Språket i dag er et franskbasert kreol, og befolkningen snakker også fransk som annet språk. Øya er den første frie republikk i Americas, og prisen var den nette sum av 150 millioner franc, tilsvarende i dag 3 milliarder amerikanske dollar. Dette ble betalt som en kompensasjon for tapt koloni og tapte slaver. Pengene fantes selvsagt ikke i landet, og det var derfor ironisk nok nødvendig å ta opp et lån i franske banker. På slutten av nittenhundretallet ble tett på 80 % av statsbudsjettet brukt på å betale dette lånet. Landet blir i dag omtalt som en NGO-republikk (non-governmental organization eller ikke-statlige organisasjon) grunnet den store tilstedeværelsen av utenlandske organisasjoner som opererer mer eller mindre selvstendig. Landets sentralmyndigheter er i dag svake, med begrensa ressurser til rådighet, og man er derfor avhengig av privat hjelp for å kunne dekke borgernes basale behov.

Turen ut i felten går med helikopter til Beaumont, høgt oppe i de treløse Haitianske fjellene langs hovedveien fra Les Cayes til Jeremie. Der skal jeg arbeide i en liten klinikk som er drevet av Pwóje Men Kontre, en NGO som er grunnlagt av den tyske kirurgen Anke Brügman. Men Kontre har et barnehjem med 80 foreldreløse, en skole med nesten 400 elever og har omtrent 60 lokalt ansatte. Etter orkanen er de også ansvarlige for distribusjon av mat og gjenoppbyggingen av ødelagte hus, en gigantisk oppgave. Ferden dit er over orkanramma område. Det er forferdelig, enda verre enn jeg hadde forestilt meg. Hele den sørlige delen av Haitis hestesko er jevna med jorda. Trærne er blåst over ende, hus er jevna med jorda, avlingene er ødelagt, husdyr og mennesker er drept i den sterke vinden. Barn, voksne, gamle og syke har intet tørt sted å sove. Folk her var lutfattige før orkanen. De lever av jorda, avlinger og dyr er deres penger i banken, nå har de intet, ikke engang noe å spise.

Vi får en hurtig introduksjon til de enkle lokalene. Alt er hulter til bulter etter orkanen, våte bandasjer ligger til tørk, men heldigvis er medisinene intakte, om enn i begrensa mengder. Klinikken er utstyrt med et gammelt tysk ultralydapparat, som virker på tross av at et tre som falt over det i orkanen. En autoklav til å sterilisere utstyr står på trappene, men er ikke kommet enda. Et telt på baksiden av barnehjemmet er sykestue, hvor utvalgte pasienter er innlagt. Dr. Anke blir min læremester når det kommer til å klare seg med lite. Intet går til spille. Medisinflasker og vannflasker gjenbrukes, våte bandasjer tørkes og kan brukes igjen, om enn ikke i et operasjonsfelt. Medisiner blir nøye utmålt slik at vi kan hjelpe flest mulig. Pasientsikkerheten og behandlingskvaliteten blir nitidig ivaretatt, innenfor de stramme rammer vi har.

Et par timer etter ankomst går vi i gang. Over hundre pasienter sitter og venter. Resten av teamet av sykepleiere og paramedics triagerer (prioriterer) pasientene, og sender hva de ikke selv kan løse til meg. Det kommer inn byller etter at folk har trådd på spiker, urinveisinfeksjoner og lungebetennelser, mye som følge av dårlig tilgang til rent vann. Det er kolera i området, men heldigvis ser det ut til at epidemien er ved å tørke ut, og jeg opplevde ikke å behandle pasienter med denne dødelige sykdommen. Kolera kan ta livet av et voksent menneske på sju timer, et barn på bare to timer. Vi får knapt tid til å spise og drikke, men vi lurer i oss litt mat og vann ettersom timene går, vel vitende om at pasientene som sitter her ikke har fått vått eller tørt mens de har sittet i stekende sol hele dagen. Kvelden kommer, det blir mørkt i landsbyen i fjellene, hvor det ikke er elektrisitet eller innlagt vatn. Aggregatet slås på, og vi arbeider videre til dens putring og eksosduft.

En dag kommer det inn ei kvinne med et djupt kjøttsår i låret etter et fall. Heldigvis har ikke kuttet nådd ned til muskelvevet. Kvinna kommer fra en veglaus landsby og er båret på båre til klinikken. Dr. Anke legger det enkle operasjonsutstyret i en metallbeholder og heller i sprit, før hun tenner på. Det holder for en slik simpel operasjon, det er det nødt til, andre muligheter finnes ikke her. Ei ulykke kommer sjelden aleine, og litt seinere kommer det inn ei bevisstløs kvinne i fødsel, også bært fra landsbyen til klinikken. Det er tydelig at det ikke er mye vi kan gjøre her på klinikken, hun trenger et akutt keisersnitt, helst for mange timer siden. Vi setter opp et dropp med sterilt saltvatn, og arrangerer transport til sykehuset i Jeremie, hvor kvinna har familie. I Haiti får man ikke mat på sykehuset, det er de pårørende som blir nødt til å ta seg av. Har man ingen til å passe på, er det således ingen grunn til å komme til sykehuset. Men Kontres gamle Toyota Landcruiser gjøres om til sjukebil, med pasienten i baksetet. På veien passerer vi to konvoier, fra FN og Røde Kors, før vi kommer til en veisperring dannet av hundrevis av lokale som danser midt i veien. Lokale Haitianere har generelt et dårlig inntrykk av både FN og Røde Kors etter det elendige arbeidet de gjorde etter jordskjelvet for seks år siden, på tross av enorme pengesummer som strømmet inn i landet. Siden vi har en akutt syk pasient i baksetet, lar de oss heldigvis passere. Når vi endelig når sykehuset, er ingen klare til å ta oss imot. Vi får endelig tak i en båre, og bærer den bevisstløse, jamrende kvinnen inn i fødeavdelingen, og legger henne på gulvet. Etter en time har intet skjedd. Vi blir nødt til å reise tilbake til Beaumont. Dagen etter får vi melding om at det ble foretatt keisersnitt sju timer etter vi kom til sykehuset. Både mor og barn døde i operasjonen. Slik er barnefødsel i Haiti.

Skjebnene blir etterhvert mange, som når en mor til en flokk med unger spør resignert om vi aller nådigst kan gi henne en presenning så familien kan sove tørt, eller en far som forteller at han ikke eier noe å spise. Vårt mandat er dog kun medisink, vi kan ikke under noen omstendigheter gi ut mat eller presenninger, som Dr. Anke gjentar gang på gang. Gir man til en blir man nødt til å gi til alle. Hvordan kan man velge kun en? Jeg vet således ikke hvordan det gikk med disse menneskene. Har de fått noe å spise? Har moren med barna noe tørt sted å sove? Kom pasienten med kronisk sykdom til vurdering hos spesialist? Jeg vet ikke, jeg håper det, men de fleste pasientene så jeg ikke igjen. Jeg håper fremtiden inneholder bedre tider og mer verdighet for den jevne haitianer. Jeg håper det ikke vil være behov for alle de fremmede frivillige med gode intensjoner, og at den jevne haitianer kan få muligheten til selv å tjene til livets opphold. Det er intet mere nedverdigende enn å være avhengig av andres veldedige handlinger, og intet mere givende enn å se resultatet av eget arbeid.

Epilog

Etter jeg kom til Mehamn blei jeg noen dager der mens jeg venta på flyet heim. For en søring er det kjekt å oppleve livet så tett på Barentshavet over litt tid, uten å skulle videre hver dag. Planen var egentlig å ta inn på et rom og ha det komfortabelt inntil jeg skulle sørover, men så blei det telt på den lokale campingplassen istedetfor. Jeg slo opp teltet med fin havutsikt, så blir jo ting ikke bedre. Komfort er en sinnstilstand. Jeg traff noen svensker på fisketur, og en nederlender som hadde sykla hjemmefra, og hadde som mål å sykle via baltikum heim att. Jeg fikk tid til å dra til Gamvik og Slettnes fyr, verdens nordligste fastlandsfyr. Det blei også tid til flere kaffikopper og tosketunger på “Verdens nordligste bakeri.” Innehaver kunne ikke garantere påstanden, men ville ikke ta ned skilta etter forrige generasjon. Været holdt seg, med sol og varmt. Så var det Widerøe til Oslo med mellomlanding i Henningsvær, Hammerfest og Tromsø.

Vel hjemme i sofakroken blir jeg nødt til å si takk til alle som har hjelpt meg på turen, med planlegging, lokalkunnskap, overnatting og traktering! Jeg har bare møtt vennlighet og nysgjerrighet. Bygdedyret har gått i hi, og ser ikke ut til å vakne opp att.

Tusen takk til alle som har bidratt til innsamlingsaksjonen “Tak til Haiti,” til sammen er det samla inn 340 euro som går uavkorta til Pwojé Men Kontre i Beaumont, Haiti.

Det er et kjempeprivilegium å kunne gjøre en slik tur, og det blir ikke den siste!