Category Archives: Norge på langs

Epilog

Etter jeg kom til Mehamn blei jeg noen dager der mens jeg venta på flyet heim. For en søring er det kjekt å oppleve livet så tett på Barentshavet over litt tid, uten å skulle videre hver dag. Planen var egentlig å ta inn på et rom og ha det komfortabelt inntil jeg skulle sørover, men så blei det telt på den lokale campingplassen istedetfor. Jeg slo opp teltet med fin havutsikt, så blir jo ting ikke bedre. Komfort er en sinnstilstand. Jeg traff noen svensker på fisketur, og en nederlender som hadde sykla hjemmefra, og hadde som mål å sykle via baltikum heim att. Jeg fikk tid til å dra til Gamvik og Slettnes fyr, verdens nordligste fastlandsfyr. Det blei også tid til flere kaffikopper og tosketunger på “Verdens nordligste bakeri.” Innehaver kunne ikke garantere påstanden, men ville ikke ta ned skilta etter forrige generasjon. Været holdt seg, med sol og varmt. Så var det Widerøe til Oslo med mellomlanding i Henningsvær, Hammerfest og Tromsø.

Vel hjemme i sofakroken blir jeg nødt til å si takk til alle som har hjelpt meg på turen, med planlegging, lokalkunnskap, overnatting og traktering! Jeg har bare møtt vennlighet og nysgjerrighet. Bygdedyret har gått i hi, og ser ikke ut til å vakne opp att.

Tusen takk til alle som har bidratt til innsamlingsaksjonen “Tak til Haiti,” til sammen er det samla inn 340 euro som går uavkorta til Pwojé Men Kontre i Beaumont, Haiti.

Det er et kjempeprivilegium å kunne gjøre en slik tur, og det blir ikke den siste!

Advertisements

Postkort fra Mehamn

 

Frå Kárášjohka valgte jeg leia over fjellet til Váljohka. Egentlig hadde jeg planer om å beine rett over fjellet forbi Rásttigáisá mot Kunes, som ville tatt meg en 10 dager. Men sommeren har komme seint, og snøen ligger tjukk i de høgere områda. Fra Váljohka tok jeg E6 strake veien nordover. Jeg blir overraska over hvor hardt det er å gå på vei, sjøl etter å ha brukt beina i flere måneder. Jeg har ikke vært så stiv på hele turen som jeg er nå. Jeg tar inn på Levajokk fjellstue og blir hjertelig motatt av Anne-Margrete som byr på kaffe og historier om andre kjente NPL-ere, som Bjørn Amsrud, Lars Monsen og Tonje Blomseth.

Jeg provianterer i Sirma, hvor de har en skikkelig landhandel som selger alt fra kaffe i egen krok til lottokuponger, tennvæske og garnnøster. Som alltid før jeg begir meg ut i fjellet, rådfører jeg meg med lokalkjente, og noen kunder som har tatt veien innom Tapio (som er navnet på butikken) gir råd om valg av trasé. Innehaver Ingrid gir meg en utgave av Ságat, avisa for den samiske befolkning. Som del av reisa her i nord, er det spennende å utforske det samiske, og ei lokalavis kan være god til å ta pulsen på folket.

Sápmiexit?

På lederplass i Ságat er det en skarp artikkel om fiskerettigheter i Tanaelva. Ifølge artikkelen har det norske Storting og den finske Riksdagen inngått ei avtale, uten å ta lokalbefolkningen med på råd. Detaljene er ikke så viktige, men jeg tar med et lite utdrag: “Tanaelva renner gjennom hjertet av Sápmi. […] I dag er staten Norge etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Denne unionen mellom Norge og Sápmi er skjør og kan bare fungere dersom majoritetsbefolkningen tar behørig hensyn til minoritetsbefolkningen. Dersom nasjonale myndigheter fortsetter […] å trampe på urgamle rettigheter […] vil det ikke bare bli snakk om et midlertidig sjølvstyre rundt en liten holme i Tanaelva, men om en ganske mer omfattende ‘brexit’.”

Om en ‘Sápmiexit’ virkelig er en reell trussel tviler jeg på, men forfatteren påpeker viktige poeng med den urett som har skjedd i fortida, og det er viktig at dagens Norge klarer å vedkjenne urfolks og minoritetsgruppers rettigheter. Store deler av Norge på langs går jo nettopp igjennom Sápmi, og det som i eldre tider var befolka av samer.

Etter et par timers gange fra Sirma kommer jeg til en gård hvor de leier ut hytter. Jeg går inn på tunet og banker på. Ei eldre kone i blå fleecejakke og fargerikt skaut kommer ut, og sier at de dessverre ikke har plass. Vi snakker litt om tur og fjell, det er ei vennlig dame. Det kommer for en dag at ho nok har ei ledig hytte, men den er ikke vaska enda, for som ho sier: “Æ har ikke komme dertil ennu. Æ har no sopt golvet i høst en gang..” Jeg kan ikke anna enn å elske den avslappa holdningen.
Jeg labber videre, og rett før jeg slår leir treffer jeg Ebba på sykkel som har gått turen over fjellet for noen år sida, og gir råd om leia. Jeg slår leir, og dagen etter gir jeg meg i kast med nest siste villmarksetappa på turen. For en sikkerhets skyld spør jeg en lokal bonde som jeg ser ute på tunet. Han synes det er en god idé å ha med fiskestang, og forteller at hans foreldre sa til de unge i sin tid: “Koffer ha dokker med all den boksmaten, maten é nu der oppe!” Og det hadde de jo ganske rett i.

Fra Ifjord til Mehamn på sykkel!

Ifjordfjellet viser seg frå sin beste side, med sol og varmt vær, et fantastisk område. Jeg tar inn på Ifjord camping, og innser at turen til Mehamn til fots på asfalt blir lang, det er en helt anna belastning enn å gå i terrenget. Eieren av campingen, Halvdan har noen gamle sykler på lager som han egentlig skulle ha fiksa, men “sommaren e travel, og så kommer nu vinteren igjen..” Etter nøye vurdering, faller valget på en rosa damesykkel. Jeg triller mot Lebesby! For første gang sida Lindesnes, ser jeg havet igjen! I Lebesby kommer regnværet, det blir kaldt. Videre over fjellet, opp i isødet igjen, det ligger mengder av snø, og is på vatna. Forbi Hopseidet og ut på Nordkyn. Jeg sykler litt inn på veien mot Kjøllefjord, og tar den oppmerka løypa i retning Kinnarodden. Det vil si, jeg taper merkinga av syne flere ganger, men orienteringsevnene er blitt gode etterhvert, jeg finner veien. Det er vått og kaldt. Innimellom noen klipper ved det islagte Sverdvatnet finner jeg en grønn flekk hvor jeg slår leir. Neste dag og nest siste dag er jeg fremme i Kinnar-sandvika, og det er væromslag! Sola kommer fram, Barentshavet er stille! Jeg slår opp teltet ved sandstranda, det er jo helt utrolig! Siste gang jeg var så langt nord, da jeg var på Nordkapp var det regn, tett tåke og sterk vind.

71° 08′ 02″ Nord

8. juli i strålende sol har jeg en rolig frokost utenfor teltet, før jeg gir meg i kast med siste utfordring. Jeg går langsmed vannkanten i steinura til Nordavindskardet. Ei smal stripe med vegetasjon hvor det vokser brennesle, løvetann og graslauk rundt noen gamle, gjengrodde steinmurer har pressa seg inn mellom stupbratt fjell i øst og ugjennomtrengelige klipper og skjær i vest ut mot fjorden. Noen store ryggvirvler fra kval vitner om fangstliv. Her har det bodd folk, et helt lite samfunn, Norges og Europas nordligste fastlandsbosetning.

Jeg fortsetter oppover i Nordavindskaret, det er bratt, men lett å gå i god sti. Uten full oppakning føles det som å fly! Det er noe høgtidlig å gå oppover her, etter så mange måneder på reise, så mange leirslagninger, så mange stavtak, så mange ganger jeg har hutra meg inn i teltet, og med følelsesløse fingre tent primusen. Jeg har sykla, gått med ski og pulk, og på beina. Jeg har opplevd skare så hard som is og gått i laussnø opp til knea. Jeg har opplevd storm og stille, sol og whiteout. Jeg har gått på kompasskurs i snøføyke, noen ganger har jeg tatt ett skritt av gangen, følt meg for med staven, rulla snøballer foran meg for å forsikre meg om at det er snø og ikke luft jeg beveger meg i. Jeg har liggi værfast mens vinden har herja med teltet. Vinter blei til vår og sommer, og jeg har vært med på forandringene. Jeg har svømt over våryre Finnmarkselver og trekt pulk gjennom lyng, før jeg la om til sommerutrustning. Jeg har gått over ei uke uten å se et anna menneske. Og nå, nå står jeg her, på Norges og Europas tak og ser utover et blått og rolig Barentshav. Jeg har klart det!

Været er så godt, og jeg har stadig mat nok, jeg bestemmer meg for å bli en ekstra dag, jeg har god tid nå! I skråningen opp det som var den tidligere kystlinja, vokser det masser av vill graslauk, jeg tar en god porsjon opp i torosuppa. Fisk blir det dårlig med, kysten har fullt med klipper, og jeg kommer ikke helt ned til sjøkanten. På vei tilbake får jeg to fine ørreter i et fjellvatn, den steiker jeg med fersk graslauk og smør, til utsikt over et rolig Barentshav. Jeg fortsetter gjennom steinura til jeg kommer tilbake til min rosa sykkel, og triller rolig ned til Mehamn.

Etter sommervær over vidda lover fjella i nord kaldere tider

Kárášjohka

Váljohka

Anne-Margrete Krogh byr på kaffe på Levajokk fjellstue

Stein Erik og Leif byr på lokalkunnskap

Ingrid Tapio Anti i Tapio landhandel

Ebba Joks hadde gått samme ruta for noen år siden, og byr på råd om rute

Men i alle, Streken?! På Ifjordfjellet?!

Halvdan på Ifjord camping hadde en gammal sykkel på lager

Camp Kinnar. Kinnarodden er midt i bildet. Her blei jeg tre netter. Jeg kunne ikke anna.

Varden på Kinnarodden. Jeg mener det er Nordkapp som kan skimtes i det fjerne. Barentshavet i bakgrunnen

Gamle ruiner, Kinnarodden i bakgrunnen

Kinnarodden fra Kinnar-Sandfjorden

Mehamn

Hurtigruten i midnattssol

Postkort fra Kárášjohka

Tida i Kautokeino blei brukt til å skifte til sommerutrustning, og jeg gikk til innkjøp av: et par gummistøvler med god såle, en sommersovepose, en hatt med myggnetting og fjør, myggolje, tolv femtoms spiker i mangel på teltplugger og ei fiskestang. Mathis på coopen syntes ikke jeg kunne vandre igjennom hele Finnmark uten å smake ørreten. Vinterutstyret blei sendt hjem: ski og staver, skisko, vintersovepose, en stillongs, vintervotter, spade, kart, pulkdrag og sele (pulken blei kassert) samt ei diktbok av Olav Hauge som mamma hadde sendt til meg i Sulitjelma.
Kautokeino er vennligheten selv, eller kanskje det bare var sola som gjorde det, eller mangelen på mygg. Tre netter blei jeg der. Det er rart med når man er på tur, treffer man andre reisende. Mathias og Pat fra Østerrike tilbydde øl til 4 kr halvliteren (de hadde med god visdom tatt med et lager hjemmefra) og gode historier fra flere år på reise over det ganske Afrikanske kontinent:

http://www.mapat.auslandsblog.de

Sekken var endelig ferdig pakka, jeg tar den på ryggen, og den er tung… Å trekke pulk er noko helt anna enn å bære sekk, vidda er både stor og øde, jeg er nødt til å ha sikkerhetsmarginer både på mat og brensel. Etter litt tenketid bestemte jeg meg for å bruke sekk, og ta beina fått. Fristelsen for å få sendt opp packraften (en stabil gummibåt) og flyte ned Káráršjohka-elva fra finskegrensa til Karasjok var stor, men blei noe komplisert å få gjennomført.

I strålende solskinn legger jeg ut mot bygda Avži før jeg begir meg atter inn i villmarka. De tre første nettene sover jeg under åpen himmel, det er godt med sommer. For å gjennomføre turen til fots, og unngå bunnlause Finnmarksjohker, legger jeg ruta i vannskillet mellom Áhkkanas i sør og Lesjohka i nord. Det er stort sett tørt, og lett å gå, men jeg må gå en del sørover før jeg kan fortsette nordøst mot Karasjok. Vidda er vill som bare vidda. Ikke et menneske, ikke ei hytte. Ryper ligger på reira og letter bare noen meter foran meg. Jeg får fisk i en navnlaus innsjø. 20. juni blir det væromslag, først kommer kulda, så regnet. Regnet trommer mot teltduken når jeg legger meg. Om morran våkner jeg til at det knitrer mot teltet av…snø? Jajamennsann. Visserligen. Skal ikkje glømme at det er Finnmark!

De siste par dagene inn mot Kárášjohka er sekken mye lettere, og jeg setter opp tempoet. Vel framme går jeg rett på coopen og går til storinnkjøp!

Guovdageaidnu

Mathis syntes jeg ikke kunne vandre over vidda uten å smake på fisken

Martin og Pat fra Østerrike

Avži

Endelig er det 21. juni!

Kárášjohka

Nordlys!

Postkort fra Guovdageaidnu

I Kilpisjärvi tenkte jeg det var på tide å forberede seg på sommerlige tilstander, enda så snødekt det var, eller ‘kaldt som fan’ som verten på pensjonatet Haltinmaa presist ytra på finsk-klingende svensk. Våren hadde ikke riktig kommet til Kilpis enda, men forberedt må man være uansett. Jeg kjøpte meg en stor ryggsekk og et par nye ullsokker, samt proviant til etappa til Guovdageaidnu.

Ganske riktig, etter en og en halv dag på strøkent vinterføre, var det stopp, kun noen fonner holder stand, og jeg var glad for sekken! Ser ut for at vinterutrustninga blir sendt heim fra Guovdageaidnu.Fjell og snø gir tapt for vidda og barmark. Endelig får jeg komme under huden på Finnmarksvidda! Og det når den er i ferd med å skifte ham! Det er noko spesielt når årstidene skifter, og å få oppleve det utendørs.

Det er en bro i Hirvasvuopio

Sa den jeg trodde var lokalkjent i Kilpisjärvi. Elvene har åpna seg, og Lätäseno er ei mektig elv, eller heller en flod som må passeres. Det skulle ikke være noe problem, det er en bro der, sa han. Det var det ikke. Et øyeblikks villrede, va fan, tilbake til Kilpisjärvi? Proviantere på nytt, for så å ta nordkalottleden? Herregud… Jeg sjekker litt oppover og litt nedover elva om det skulle være en bro, men det var det ikke, elva var like stor overalt.

Nei, tilbake til Kilpisjärvi er ikke en mulighet, jeg skal over, død og pine! Elva er brei, men flyter sakte, det er rikelig med siv på begge sider, så mye strøm er det ikke. Litt lenger oppe, ved ei villmarkshytte så jeg et par båter kvelva på land, så det skulle indikere at elva ikke er livsfarlig. I nærheten finner jeg tre nedfalne stolper fra skuterleden. Jeg bruker de stroppene jeg har og binder de sammen. Så bruker jeg skia og stravene som tverrliggere, og binder de fast i pulken og stolpene, slik at stolpene og pulken ligger parallelt med hverandre. Det blir en katamaran! Soveposen og en annen tørrbag blir flyteelement. Etter litt over en time er flåten klar. Jeg tar av meg alle kleda, for anstendigheten beholder jeg underbuksa og lua på, og tar på igjen skaljakka og buksa. Nyttig å ha tørre klede på andre sida. Kompass og kart rundt halsen, nødpeilesender og GPS i tørrbag i lomma. Jeg har bindi ei snor til flåta, og laga ei løkke i andre enden, som jeg vikler rundt ene handa. Skulle jeg dette overbord, kan jeg hale meg ombord, eller svømme til land med flåten på slep. Jeg setter meg på soveposen som jeg har bindt fast mellom pulken og stolpene, og skyver fra. Spaden er åre. Og det flyter! Fort går det ikke, men det flyter! Etter under ti minutter er jeg over på andre sida. Jeg skjelver over hele kroppen, fort, av med skalljakka og på med tørt ullundertøy. Fort, fram med kameraet og ta bilde. Tørrbagen med kamera er dryppende våt. Kameraet er dødt. Men jeg klarte det! Jeg klarte å krysse ei mektig elv på improvisert flåte! Jeg får sørge over kameraet seinere.

Snart skal jeg forstå hvorfor man ikke skal være på Finnmarksvidda i vårløysing. Det er vått. Elvene er enorme, og områdene langsmed elvene er oversvømt og dekka av meterhøg vier. Jeg kommer noen hundre meter på en time. Det er som om snøen smelter under skia, der den enda holder stand. Noen steder går jeg til fots med sekk, noen steder er det stadig best med ski og pulk. Sekken er dessuten altfor tung med alt vinterutstyret.

Framme ved Hábajohka ser jeg det uunngåelige, sjøl denne mindre elva er altfor djup til å vade. Jeg går nedover elvebredden og oppover elvebredden, men det er det samme overalt. Jeg finner et rolig strekke, pakker alt forsvarlig på pulken, tar av meg kleda, inkludert underbuksa, anstendigheten får vike, og tar på skaljakke og bukse. Lua er stadig på. Elva er ikke mere enn noen få meter over til andre sida. Jeg dytter pulken uti, står og nøler ei stund, og legger på svøm til andre sida. Vatnet er kaldt. Men det går! Over på andre sida er jeg gjennomblaut, men heldigvis er det varmt og godt i sola. Godt tørkevær og godt smeltevær… Framme ved Rikkášjoka er det samme prosess. Mindre nøling den her gangen. Men jeg har ikke noe valg, alternativet er tilbake til Kilpisjärvi, og det innebærer nå å krysse elver. Vidda har meg i sitt grep, jeg har kun en vei, og det er framover! Men det blir ikke i rett linje. Det blir mindre og mindre snø jo lenger øst jeg kommer. Fjella i vest er snødekte, østover er det bart, bare noen vasstrukne fonner holder stand. Jeg kommer meg opp i høgda, hvor bekkene er små, og trekker pulken i sikksakk etter snøen. Det blir en lang tur til Kautokeino, men det er godvær, og humøret holder.

Siste 8-9 kilometrene inn til Kautokeino går jeg på vei. Alt blir pakka i sekken, og jeg fester pulken på sekken. Skia tar jeg i handa. Det er altfor tungt, og det blir mange pauser på veien. Ei dame i pickup stopper og spør: ‘Ska du ha skyss? Æ ska no te Kauto!’ ‘Nei ellers takk!’ Svarer jeg. ‘E du sikker?’ ‘Ja!’ Vi flirer litt før ho kjører videre.

Mange timer seinere i Kauto treffer jeg på Jens Nilsen som kjører forbi på sekshjuling med sønnen som passasjer. Han stopper og synes jeg bærer tungt, men som alltid nekter jeg tilbud inn skyss. Han er biolog og godt kjent på vidda. Han tilbyr meg sin lokalkunnskap, vi avtaler å treffes.

I gatene og inne på landhandelen snakker folk samisk, det er spesielt for en søring som meg. Det slår meg også hvor lite jeg kan om samisk kultur. Det er en rikdom vi har her i landet som slett ikke alltid blir satt pris på.
Jeg tar inn på koselige Kautokeino camping, og litt seinere kommer Jens innom og vi kikker på kart, og jeg kan benytte meg av lokalkunnskapen hans. Han forteller at han har vært lokalkjent for VG da de reiste til Norges mest avsidesliggende sted:

http://www.vgtv.no/#!/video/120019/jakten-paa-norges-mest-oede-sted-fort-gjort-aa-doe-her
Han forteller også om en annen ekspedisjon, han har rodd ned elva Kárášjohka fra finskegrensa til Karasjok. Jeg blir tent på ideen, skal jeg få sendt opp packraften min og padle den mektige  Kárášjohka istedet? Eller skal jeg ta beina fatt og prøve lykken gjennom den våte Finnmarksvidda? Det blir det mer om i neste avsnitt.

Lätäseno

Velberga over på østbredden av Lätäseno. Bildet av flåten gikk tapt da kameraet drukna.

Grensegjerde Finland-Norge

Hábásjohka. Brei var ho ikke, men botn fant jeg ikke

Det vårast..

Vatn og mere vatn..

Egg! Det var tett på at de blei til middagsmat, men jeg fikk styre meg.

Navnlaus innsjø, et sted på vidda

Med pulk på ryggen..

Jens Nilsen

Guovdageaidnu

Postkort fra Kilpisjärvi

Fra Abisko hadde jeg sett fram til å beine over den mektige Torneträsk mot Dividalen. Humøret fikk en knekk da betjeninga på turistasjonen fraråda det på det sterkeste ettersom isen var til tider tynn og av dårlig kvalitet. Gode argument altså. Og når en skal krysse en innsjø som er omtrent ti kilometer bred, er det godt å vite at isen er trygg. Det gjelder for så vidt for mindre innsjøer også. Hadde det bare ikke vært at akkurat Torneträsk ikke hadde vært så forbaska lang. Innsjøen strekker seg 7 mil fra vest til øst. Det var bare å begynne å traske.

Ferda gikk vestover langs Rallarvegen, anleggsveien til Narvik-Kirunabanen. Det er rart å tenke på at jernbanen her kom for bare et hundreår sida. Før det var området helt ned til Bottenvika ei stor ødemark. Bilveien kom først i 1980. Rallarvegen er en smal og svingete trasé, og svært rasfarlig, men heldigvis ikke akkurat nå. Jeg kom meg til vestenden av Torneträsk, og fortsatte på iskanten langs nordbredden. Det gikk langsomt. Jeg kom fordi flere isfiskehull som var fra 40 cm til en meter djupe. Sånn sett rimelig greie forhold. Videre over grensa til Norge og Rohkunborri nasjonalpark. Det var greit med snø, men den blei blaut utover dagen. Jeg bestemte meg for å snu døgnet noe, og satte vekkerklokka på 3 om morran, mye bedre progresjon med skareføre, og midnattssola er ikke langt vekk, det er lys hele døgnet.

Jeg hadde brukt altfor lang tid på å komme hit, og matbeholdninga var ved å minke, jeg var nødt til å få opp tempoet. I tillegg var det dårlig med bensin til primusen. Heldigvis er bekker åpne, og jeg slipper å smelte snø, så det går lite bensin. Men det går ikke mindre mat. Jeg kom meg over Geavdnjajávri-innsjøen og mot Leinavatn i østkanten av Altevatn. Jeg kunne velge å gå rundt, det ville være det tryggeste. Men det betydde en omvei på omtrent ei mil, eller omtrent en halv dags vandring. Det var det ikke tid til. Jeg begynte å gå sørøstover langsmed iskanten, for å lære innsjøen å kjenne, skulle jeg våge meg over? Som to boksere i ringen tok vi hverandre i øyesyn, og så om den andre kunne finne på noe uforutsett. Isen virka trygg. Så beslutta jeg meg for å gå til angrep, men ikke uforberedt. Is er is, og vatnet under er kaldt, detta er villmarka, her handler egen vurdering noen ganger om liv eller død. I det minste handler det om blaut eller tørr underbukse. Jeg lukka meg inne i regnkleda, og stramma vottene rundt håndledda. Om isen brister, dannes det et luftlag rundt kroppen som gir oppdrift og forhåpentligvis holder vatnet på avstand. Jeg hengte ispiggene rundt halsen, og tok nødpeilesenderen i lomma. Pulken veit jeg flyter, så jeg vil ikke miste utstyret. Så bar det i vei, beint over. Ingen blåveiser og ingen blaut underbukse.

Videre inn i mystiske Dividalen, med flott bjørkeskog, og tre i alle aldre. Sola skein og myrene var åpne, og skoa blei gjennomblaute. Så kom det væromslag, solskinn og varme blei til snøstorm, kulde, kladdeføre og dårlig sikt. Det hjelpte ikke på humøret med surklende sko. Jeg bestemte meg for å at jeg måtte komme meg fram til Dærtahytta for å tørke opp igjen, det blei en lang dag, men å så godt komme inn i ei hytte og få fyr ovnen! Det var på tide å tørke skikkelig opp igjen!

Nå var vinteren tilbake for fullt, og om morgenen 30. mai våkna jeg opp til et fortelt fullt av snø og fullstendig nedføyka pulk. Jeg hadde mat nok til denne dagen, med andre ord var jeg nødt til å komme fram til Finland og Kilpis, og det holdt, kjekt å gå over den islagte Kilpisjärvi-innsjøen og ta inn på Haltinmaa gjestehus og endelig en dusj!

Nordsida av Torneträsk

Torneträsk

Hva slags spor er detta?

Dividalen! Retning nord.

Dærtahytta

Rostajávri-innsjøen

Grenserøys med Moskángáisi bakgrunnen

30. mai, bitches!

Kom mai du skjønne milde…

Kilpisjärvi

Postkort frå Abisko

Frå Umbukta gjekk turen lett og ledig i DNT ruta, først austover, så rett nord. Depotet med mat hadde ikkje komen fram, så eg vart nøydd til å improvisere, og fekk handla inn litt på ein svensk buss som stod rett over grensa. Dessuten fekk eg kjøpt noko av Tor Inge, bestyrar på Umbukta for ein billig penge. Det skal så seiast at han anslog at han sjølv brukte kun 3 dagar til Sulitjelma, og tenkte så at eg ville bruke kanskje 5. Det skulle ta ei veke, og eg hadde vore noko optimistisk med provianteringa, og vart nøydd til å rasjonere for å få det til å henge saman. Meir om det sida.

Der er fleire i fjellet!

På vegen traff eg på Rune og Eirin, som også var ute i det ærend å gå Norge på langs, men hadde starta i nord, og var på veg mot Lindesnes. Dei hadde jakta og fiska, og brukte god tid på turen, og regna med å snart skulle skifte til sommarutrustning. Det er mange måtar å vera på tur, frå Tor Inge, som gjer det til eit poeng å koma seg frå a til b, eller frå L(indesnes) til N(ordkapp) så raskt som mogleg, til Rune og Eirin som til og med fangar eigen mat i god Lars Monsen stil (og det skal seiast at han brukte omlag eit år på turen). Sjølv er eg ein stad i midten, men noko til jeger er eg ikkje.

Sjekk bloggen deira på http://www.runeogeirinpaalangs.no

Skulle det vera litt kaffe og ein boks med primusgass?

Tett på Sulis traff eg på Erik Lydersen som var ute på ski, og vi kom i snakk, og eg sa kost det stod til med mat og brensel. Erik insisterte på at eg skulle komme innom hytta hans, han meinte han hadde ein gassboks på lur. Vel framme diska Aud, kona hans opp med kaffe og ein god porsjon å bite i! Gjestfrie menneske! Ein stor boks med gass og mange gode historier fekk eg og! I trå med god folkeskikk etter lang tid utan vask, tok eg ikkje av meg på føtene.

Sulitjelma er eit navn som for meg har vore synonymt med Timbuktu eller Langtvekkistan. Ein stad eg ikkje har visst noko om, og som ligg godt bortgøymd innimellom nokre fjell. I dag er det ein søvnig liten stad med tydelige teikn på tidlegare gruvedrift, det var i si tid ein av dei største arbeidsplassene i landet. Det er noko spesielt med kontrasten mellom forfalne bygningar, rustne gravemaskiner og det vanvittige fjellandskapet rundt, noko av det vakraste på turen. Alle eg traff utmerka seg dessutan med å vera hjelpsomme. Bjørn Thomas, eigaren på Daja camping gjorde seg umake for å få tak i bensin til primusen, og gav god rabatt på overnatting.

Det vart tid for proviantering, før eg tok fatt på dei mange hundre høgdemetrane opp på andre sida. Det gjekk langsomt, og etter å ha drege pulken først på asfalt, vart det ein traurig dag. Men for eit landskap! Veret var også på mi side, og då får ein gløyme stive musklar og nyte turen, sjølv om det tek noko ekstra mentale krefter. På Sorjus DNT hytte traff eg hyttevertane i god gong med vedlikehald. Det var heller ikkje fritt for skitprat og heller ikkje fritt for noko sterkt i koppen, det var tett og slett god stemning. Det var fjellvande karar med gode historier og råd om leda vidare. Og leia vidare er ikkje kva  helst.

Villmarkas skjersild

Område frå Sulitjelma til Abisko er eit kjempe villmarksområde, og noko ein skal visa respekt. Det er hytter på leden, men eg kom utanfor sesong, og det er ingen proviant. Det er langt til folk, svært langt. Nokre private hytter er det, og eg traff på ein svenske som kom køyrande på ein raud Ski-doo iført hørselvern og lue i alle regnbogens fargar. Når i Sverige, lyt ein gjera som svenskene, og eg prøver å legga om litt, og spør ‘hur langt er det til veg?’ ‘Åtte – nio mil. Jajamennsamm.’ Var svaret. Grisgrendt altså. Faktiske det mest aude område til no, og dette blir ein test på kva ein er laga av, hadde eg planlagt godt nok, hadde eg med nok mat? Er tolmodet stadig der? Etter nokre dagar ser eg at provianten er i minste laget. Då eg handla tok eg ikkje med i beregninga at eg i fleire dagar hadde rasjonert. Eg hadde ikkje rukke å ete meg opp att, lagra i kroppen er ikkje like store. Den som har vore på langtur før veit kor mykje ein har att for å eta godt, og kanskje til og med legga på seg litt før turen. Feitt på kroppen veg mindre enn proviant i pulken, og når eg har hatt kviledagar har eg passa på å eta mange måltid om dagen for å fylle opp lagra att. Heldigvis var det folk att på turisthytta i Ritsem. Dei var stengde for sesongen, men litt proviant fekk eg likevel kjøpt.

Dimensjonene i landskapet her er noko anna enn eg er van med frå Norge, med gigantiske innsjøer, store fjell med lange slake dalar som er gode for pulken. Svenskane har rett og slett styr på landskapet sitt, det er merkelig korleis det skiftar, akkurat på grensa mellom Norge og Sverige. I Norge er terrenget meir kupert. Som hytteverten på Ritsem sa, fjella i Norge er lite ‘omöjliga.’

Dei siste dagane inn mot Abisko har det vorte mykje varmare, men stadig er det godt skiføre i fjellet. Fuglane har komme tilbake. Til no er det kun rypa som har dominert, no er det eit kor av fuglekvitter. Undrar kor lenge skiføret held, trur ikkje det er lenge før det er tid for å skifte til sommarutrustning. Men først tid for kviledag og badstue i Abisko!

Plutseleg kom reinsflokken tett på!

Solnedgang, tett på polarsirkelen

Polarsirkelen, yay!

Koselige Argaladhytta

Rune går Norge på langs

Erik og Aud Lydersen diskar opp med kaffe og noko å bite i!

Sulitjelma

Sulitjelma. Det er noko med kontrasten mellom gammal gruvedrift og naturskjønne omgjevnader

Tid for nytt skilt? Eg trur detta er vegen til Ny-Sulitjelma..

Ny-Sulitjelma DNT hytte

Sårjus DNT hytte

Hyttevertane på Sårjus i full gong med vedlikehold

Kviledag mellom svensk Sårjås og Staddajåkka

Tid for å sy litt!

I Sverige har hyttene telefon

Solnedgang over Virrihaure

Sallohaure

Det mektige Ahkka-massivet

Godt å få litt ekstra protein med ‘Bullens pilsnerkorv’

Tjäktja-passet, utsikt sydover

Alesjaure

Njuikkostak

Endeleg Abisko-dalen! Det er Torneträsk-innsjøen vi ser i bildet.

Postkort frå Umbukta

Men Vinteren var ikkje over
Eg gjekk frå Røyrvik i strålande sol med fint skareføre og Kent på Visit Børgefjell lova at på slikt føre kunne eg tilbakelegge ‘enorme avstandar.’ Det skulle ein tru. Men midt inne i fjellet kom det mykje nysnø, og eg prøvde så godt eg kunne å stampe meg igjennom. Så begynte vinden å tilta. 20. april skulle bli fyrste gongen eg verkeleg fekk prøvd å slå opp telt i sterk vind. Det tok noko tid, men teltet sto pal. I slikt ver var det også indikasjon for lemur. Det siste eg gjer før eg går inn i teltet er å hekte pulken til teltet så eg er sikker på at han ikkje bles bort. Denne gongen var han allereie så føyka ned at eg ikkje trengte å gjera meir, berre hugse kor han var til dagen etterpå. Mamma meldte over inReachen (satellittsendaren) at dagen etter (fredagen) lova liten storm og laurdagen kuling. Nåja. Så vart det kviledag.

Kviledagen gjekk med til å lese og sy litt på øydelagte klede. Vinden reiv og sleit i teltduken, men det kan ikkje ha vore storm der eg var, så mykje vind var det ikkje. Det er moro å sjå korleis vinden formar landskapet kontinuerlig. På eit tidspunkt kunne eg sjå meir av pulken, så vart han heilt borte. Snøen pakka seg rundt teltet, og lagde seg oppetter teltduken. Eg sparka han vekk med jevne mellomrom. Lemuren vart heilt borte i landskapet i fokksnøen, som har danna ein halvsirkel omkring teltet. 

Børgefjell er rein villmark, utan hytter av noko slag, og det er slik nasjonalparken blir regulert. Det set ekstra krav til utstyr og planlegging før ein legg i veg. Når uveret råkar er det langt til folk, og eg er glad for teltvalet mitt. Eg er rusta til å sove trygt sjølv i storm. Dagen etter var veret betre, med gløtt av sol. Pulken fann eg att under ein halv meter fokksnø. 

Ferda gjekk i skiftande ver ned i Susendalen. Eg var usikker på vegvalet vidare, og støtte på Ole Martin på Furuheim som  kunne hjelpe med det. Han driv gård med gammelnorske kyrraser, og det viste seg at vi har felles kjente i Vang. 

Nordland, skuterland

Vidare gjekk ferda over til Ørjedal, over Unkervatnet, og opp i fjellet att, med god utsikt til Hattfjellet. Ofte er det skuterled som går same leia, og på denne tida er det mykje folk som køyrer skuter. Ikkje like mange går på ski. Løypa er jo praktisk og gjer det enkelt å koma fram, men eg må seia eg føretrekk snøen utrakka og upreparert, sjølv når han blir i lausaste laget. På veg ned til Krutvatnet får eg panoramautsikt til Okstindane, og for ein utsikt! Veldige fjell og isbrear!

Vidare blir veret så perfekt som det kan bli. Strålende sol om dagen og kuldegrader på natta gjorde skiføret framifrå og orienteringa enkel. Litt skal ein stadig passe på, og på nordsida av Famnvatnet måtte eg legge ruta om Sverige for å unngå eit rasfarleg austvendt terreng. Det var rett nok skuterspor rett under kjempeskavlane, men ein veit aldri når det ikkje held meir. På svensk side av grensa startar Kungsleden som går gjennom vanvittig villmark heilt Abisko (så får ein berre sjå bort frå all skuterduringa..). Vi er så heldige her i landet som har slike område på dørterskelen! Landskapet siste dagane til Umbukta var utruleg, og toppa seg med utsikt til med utsikt til dei spektakulære Okstindane. 

Årstidene skiftar!

No begynnar det verkeleg å bli varmt, og eg treng nesten ikkje bruke hovudlykta meir, det er lyst nesten heile døgnet. Nokre merkedagar: 

21. mars: Første dagen eg starta å gå utan jakke. 

23. april: Første dag eg kunne tørke soveposen på teltet om morgonen

26. april: Første middag utanfor teltet

Endeleg er eg framme i Umbukta! Eg vart godt mottatt på Fjellstua av Tor Inge som også har gått Norge på langs to gonger, og planlegg ein tredje! Eg fekk ei natt gratis og god hjelp til å handle inn proviant til vidare ferd, ettersom depotet ikkje var komen fram. Eg har ein kviledag her, før eg fortsett nordover, og håpar å koma så langt som råd før vårløysinga kjem!

Camp storm, Børgefjell (legg merke til pulken til venstre i bildet)

Etter storm må pulken gravast fram!

 

Ole Martin frå Furuheim i Susendalen. Det viste seg at vi hadde felles kjente i Vang!

Sol og tørkever!

Hatten over Hattfjelldal

Nordland er skuterland

To isfiskarar på Mosvatnet. Dei kunne fortelle at isen var over to og ein halv meter tjukk! Mot slutten av april!

Lykken ved å finne ei samling Donald-blad på statskoghytta ved Krutvatnet

Hjartfjellet. På Kalaalisut (grønlandsk) hadde fjellet heitt Ummannaq som tyder hjarteforma. Vegkart på riktig gamalt vis. Eg held meg til målestokken 1:50 000 i staden for lingvistikken

Eg turde ikkje følge leia under skavlen. Etter ein vinter vestavind har det gått mange ras i austvendt terreng. Det vært Sverige.

Renvaktarstuga med Okstindan i bakgrunnen, svensk side

Sykunnskapar (fråverande) frå grunnskulen blir taken i bruk når velbrukte vottar treng til omsorg og gaffateip

Det blir ikkje betre.. Utsikt mot nordenden av Røssvatnet

Er det jerv?

Rype!

Elgspor. Like før såg eg ei elgku med kalv på andre sida av dalen

Trivelige Umbukta Fjellstue